Nicolai Strom-Olsen: 2008

Trykket i Kunstmagasinet nr 3. 2007.

Kunsten skapt de siste 20 regjeringsår av Keiser Franz Josef I gir samlere, museer og kunsthandlere stjerner i øynene. Men hva skjedde i kunst og arkitektur fra 1848 frem til secessesjonen og hvilken innflytelse hadde det?

Av Nicolai Strøm-Olsen

Wien, Wien nur du allein
bringst in mein leben die Sonnenschein…

En ung kvinne synger på Graben i Wien. Ettersom jeg nærmer meg Hofburg overdøves hennes sang av en fiolinist som spiller en Brahms vals. Han treffer hver tone og fremstår som en befrielse for de ører som er vandt til sigøyner trekkspill på Karl Johan. Musikere flokkes til Wien, noe som medfører at en del av dem må trekke på gaten. Slik forblir musikken som akkompanjerte regjeringstiden til Keiser Franz Josef I (reg.1848 – 1916) ikke bare hørbar i Wiens konsertsaler, men på sett og vis forblir den ”folkemusikk”.

Det kunne det vært naturlig å fortsette med digresjoner om hvordan musikken under keiser Franz Josef tok verden med storm. Men i stedet for å falle for fristelsen beveger vi oss over på kunst og arkitektur i samme periode. Det er dette Keiseren ville ha ønsket. I motsetning til tidligere Habsburgere var han svært opptatt av kunst og arkitektur, men pleide å sovne under konserter.
Det er naturlig å starte med Gustav Klimt. I 1897 var han primus motor for Wiener Secession. Fra dette utgangspunkt ble han en mentor og venn for både Oscar Kokosckas og senere Egon Schiele.

1897, leser man kunsthistoriske oppslagsverk skulle man tro det var da det kunstneriske høydepunkt under Franz Josef begynte. Tvert imot var det en naturlig avslutning på en frenetisk virksomhet. Det slående er i hvor stor grad den kunstneriske produksjon de første 50 år av Franz Josefs regjeringstid har gått i glemmeboken. Så, la secessionistene vente. Vi skrur tiden tilbake.

Ringstrasse
Monumentet over Franz Josef er Ringstrasse, paradegaten bygget rundt den gamle bykjernen etter keiseren ved dekret bestemte å rive forsvarsmurene. Det er den største sanering gjort i Europa ved siden av Napoleon III sanering av Paris. Virksomheten stoppet ikke virkelig opp før 1. verdenskrig.

Arbeidet med Ringstrasse begynte da området ”Neue Wien” ble lagt ut for salg i 1857. I denne første perioden ble Arsenalet og Rudolf Kaserne bygget.
Bygningene reflekterer at den første perioden av Franz Josef sin regjeringstid var preget av neoabsolutisme. Keiseren hadde samlet makten rundt seg med støtte fra den katolske kirke og militæret. Neoabsolutismen kom til en brå sin slutt da Østerrike tapte mot Napoleon III i 1861. På dette tidspunktet forsto keiser Franz Josef at han måtte satse på liberale prosjekter for å sikre støtte i befolkningen. Det første store bygget var Operaen som ble ferdigstilt i 1869.

- Operaen var det eneste prosjektet Keiser Franz Josef direkte blandet seg inn i, forteller professor ved Universität Wien Walter Krause. Denne innblanding fikk senere betydning på utviklingen av kunstmiljøet i Wien. Siden alle Habsburgerne måtte få en utdannelse innenfor en vanlig yrke var Franz Josef utdannet som snekker. Keiseren forsto derfor arkitekttegningene til Ringstrasse.
Operaen er en modellbygning forteller Krause. Sammen med Garnier Operaen i Paris, Semprer Operaen i Dresden er operahuset i Wien det som senere har påvirket operahus i verden mest. Det var i valget av skulpturer til å stå i portikoene at keiseren tok et grep og insisterte på at skulpturene til Vincent Pils skulle tas ned. Disse var kraftige og muskuløse, til dels ru skulpturer, og passet ikke for tidens mote i Wien. Problemet med den keiserlige innblanding var at befolkningen oppfattet at han støttet en kunstnerisk retning. Oppstandelse var konsekvensen og Franz Josef holdt seg unna offentlige kunstneriske valg siden.

Dette forandret ikke det faktum at keiseren hadde som mål å gjøre Wien til et kunstnerisk sentrum i Europa. I følge hans analyse lå Wien bak både Paris og München som trendsettende kunstbyer i Europa. Dette innebar at han ga sin støtte til opprettelsen av Künstlerhaus, som sto ferdig i 1869, og satte i gang byggingen av Künsthistorische Museum. Begge byggene i Ringen. Han kjøpte selv inn store samlinger av samtidskunstnere og var populær blant kunstnere.

Den generelle oppfatning var at Keiseren var en av få samlere som viste hva han snakket om. I denne sammenhengen er det verd å merke seg at hans kunstsmak gjerne reflekterte den han fant hos kunstnere som var yngre enn ham selv.
Krause forteller at selv om Franz Josef var en konservativ keiser er det lett at bildet forsterkes av at de fleste bilder og kommentarer er skrevet av den gamle keiseren. Man ser da ikke den energiske unge og middelaldrene man som totalt reformerte kunstlivet i Wien.

Ringstrassmalere og Makartzeit
I 1884 var det et ubeskrivelig spetakkel i Wien. Både Kunsthistorische Museum og Naturhistorische Musesum skulle ferdigstilles. Museene er en del av Ringstrasse og setter rammen for en av Europas flotteste plasser. Den enorme byggeaktiviteten på Ringstrasse innebar at det var et stort behov for dekorering. Her var det spesielt fire malere som gjorde seg bemerket.

Hans Makart, Hans Canon, Carl Rahl og Gustav Klimt, de tre sistnevnte regnes som Ringstrassemalere. Naturhistorsiche Museum er utsmykket av Hans Canon. Kunsthistorsche Museum er påbegynt dekorert av Hans Makart som arbeidet frem til sin død i 1884 og overlot til Hans Canon å fullføre. Canon døde i 1885 og jobben tilfalt til Gustav Klimt. Av disse var Hans Makart den som satte størst preg på perioden frem til 1885, selv om Hans Canon i perioder solgte mer kunst. Man kaller ofte tiden mellom 1872 til Makarts død i 1884

Makartzeit
Makart skapte sitt navn ved det man kaller Wandermalerei, forklarer Dr. Sabine Grabner, ansvarlig samlingen av 1900 talls kunst ved Österreichische Galerie Belvedere. Wandermaleri var monumentalmalerier som ble sendt på turne. Da de ble opphengt ble det ofte spilt musikk og fremført dikt til maleriene. Publikum betalte for å komme inn. Et eksempel er ”Der Triumph Ariadne” (1873).

Suksessen til Makart gjorde ham til den naturlige leder for kunstmiljøet i Wien, en posisjon han begynte å befeste etter ”Moderne Amoretten” ble ferdigstilt. Et av sentraene for hans posisjon var Künstlerhaus i Wien. Her ble det holdt store internasjonale utstillinger hvert år fra 1869 hvor kunst fra hele Europa ble vist frem. Disse fungerte på sett og hvis som en opptrapping til Verdensutstillingen i 1873 hvor Makart bilde ”Der Triumph Ariadne ” sto i sentrum. Makarts bilder er preget av en sensualisme, kraftig koloritt og pastose penselstrøk.

Natur eller kultur?
Makartzeit var en tid med relativ stabilitet i Kunstmiljøet i Wien. Det kan man ikke si om tiden før. Den var preget av en rivalisering mellom naturalistene Ferdinand Georg Waldmüller, Peter Fendi og Friedrich von Amerling på den ene siden og Carl Rahl og Hans Canon på den andre. I et nøtteskall gikk konflikten ut på om kunstneren skulle søke inspirasjonen i naturen eller om han skulle hente inspirasjon fra gamle mestre å forsøke å bli teknisk briljant.
Til en hvis grad lå det også en forskjellig tidsoppfattelse til grunn.

”Naturalistene” som alle var eldre kunstnere hadde slått seg opp under et relativ liberal liberalt regime. Rahl og Canon forsto hvilke muligheter revitaliseringen av politiske keisere, den unge Franz Josef og Napoleon III, ga. At konflikten gikk hardt for seg illustreres av at Hans Canon i 1862 måtte forlate Wien for 9 år etter at hans karikaturer hisset opp både kunstneriske og politiske motstandere.
- Nå var det ikke bare Rahl og Canon som var aggressive. Waldmüller satte seg og sitt syn i fare da han ikke forsto konsekvensene av neoabsolutismen. Han kunne ikke lenger angripe staten med de giftigste ord og lange ut mot representantene for akademiet i Wien for å sikre seg en masterklasse. Flere av hans utsagn ville i dag vært helt uakseptable. For øvrig hadde han en tendens til å behandle sine motstandere med neven, forteller Krause.

På grunn av behovet for monumentalmalerier i forbindelse med byggingen av Ringstrasse og Canon og Rahls forståelse av tiden de levde i, kom Rahl og Canon sterkest ut av konflikten. Da Makart kom tilbake i 1868 og Canon i 1871 lå forholdene godt til rette for historismens dominans.

Ikke kun konservativ
- Historismen er ikke et godt begrep, men i mangel av noe bedre bruker vi det. Når det er sagt kan du dele historismen in i tre faser. Den første fase foregår før Franz Josef sin regjeringstid og har for oss kun en indirekte betydning, sier Krause. Vi kan si at rundt 1850 begynner den andre fasen. Her arbeider man i en klassiserende stil og farvene er ballanserte. Man er opptatt av allegorier og appellerer både til hjerne så vel som hjerte. La oss kalle det en dannet stil. Hans Canon starter ut i denne stilen selv om han gradvis beveger seg i retning den tredje fase, blant annet i sine fresker i Kunsthistorische Museum.
- Hva er så den tredje fase som setter inn rundt 1870?
- Dette er hva vi kaller Makartzeit. Her fremkommer en sensualisme, kraftig koloritt og pastose penselstrøk. Det viktige er hva du ser, ikke hva du tenker. Hvis man studerer penselstrøkene til Makart ser man de er like pastose og eksperimentelle som de franske impresjonistene. Han valgte bare helt andre motiver. Utviklingen forsterkes av Verdensutstillingen i 1873. Etter dette ble det umulig å ignorere den franske innflytelse. Historismens tredje fase er konsekvensen av det.

Nå er ikke Hans Makart glemt, men de fleste som arbeidet i hans stil er det. Utenfor Østerrike er det få som kjenner verken Hans Canon og Carl Rahl, eller naturalistene Waldmüller eller Amerling. I følge Krause er historismen fremdels populær blant befolkningen og de besøkende på museene. Det sitter dog ikke med definisjonsmakten. Politikere og kunstteoretikere fnyser fremdeles av historismen. Deres politikk er å si at det er en kløft mellom historismen og impresjonismen, en kløft mellom det moderne og det gamle. Men, Gustav Klimt var innefor historismen til 1891, det er umulig å forstå hans kunst uten Makart…

Dorotheum
-Det er ikke lett å få solgt kunst lagd før 1875.
Magister Dimitra Reimüller sitter og blar gjennom Dorotheums auksjonskatalog. Dette henger, forteller hun, sammen med at man ikke lenger har de typiske samlere som bygger opp samlinger. Generelt er det slik at hvis man får inn topp kvalitetsverk blir det kjøpt opp av samlere som kanskje vil ha en Canon eller Amerling. Det er lite trolig at de kjøper flere. Hvis man får inn verk av topp kvalitet kan det hende museene kjøper. Våre siste Makart og Waldmüller gikk til Liechtenstein Museet.

På sett og hvis er det et spørsmål om oppmerksomhet. Flere av de store samlinger fra 1800 tallet ble løst opp etter 1. verdenskrig. Det er altså sjeldent man får inn samlinger man virkelig kan skape blest rundt. Derimot får Dorotheum inn et og et verk som folk har arvet, det derfor er vanskelig å få oppmerksomhet.

- Ofte ser jeg mennesker som går rundt i avdelingen for kunst fra det 19 århundre. De sier, ah så skjønt, så vakkert, så interessant. Men de kjøper ikke… Unntaket er hvis det er en Brite eller Amerikaner, de har penger og kjøper! Saken blir ikke lettere av at denne tidsepoken internasjonalt er relativt ukjent. Det Østerrikske kunstmarked er lite…

Reimüller påpeker at det er et problem at 19 århundrets kunst faller litt mellom to stoler. Man har Leopold Museet for ”fin de siecle”, Kunsthistorisches for Barokk og renessanse, og egentlig ville det vært naturlig at Belvedere promoverte det 19 århundrets kunst. For øyeblikket er de opptatt av Klimt og Schiele. Ergo er det to museer i Wien som ”snakker opp” fin de siecle og ingen som bryr seg om det som var før.

Til en hvis grad reflekterer dette at museene er blitt for opptatt av å tjene penger. Et eksempel er Albertina. Albertina er en grafisk samling. I 2008 skal de ha en Van Gogh utstilling. Dette gir to konsekvenser, den grafiske samlingen kommer i bakgrunnen og Leopold Museet, og Belvedere vet at det vil bli 2008s blockbuster utstilling. Skal det være opp til de kommeriselle aktører som Dorotheum og kunsthandlere å promovere den kunst som faller utenfor?

Nå er det ikke bare elendighet, forteller Reimüller. Liechtenstein Museet kjøper kunst fra perioden og hadde våren 2007 en stor Biedermeier utstilling. Det gir god drakraft. Av det 19 århundres kunst, med unntak av fin de siecle, selger østerrikske stemningsmaleri godt. Disse kunstnere ble inspirert av verdensutstillingen i 1873. De jobbet og studerte gjerne i Frankrike i sin levetid fordi de ikke fant et marked hjemme. I dag finner samlere bildene lyse, stemningsfulle, og ikke så fylt av patos eller moral som historismen.
Det østerrikske kunstmarket kommer også med et paradoks. Det er mangelen på interesse for Orientalismen. Orientalistiske malerier er i dag mye mer verd i England og USA enn i Østerrike selv om mange av de fremste Orientalister er Østerrikere.

Intet varer evig
Et av de fineste utsyn over Wien ser man hvis man spaserer fra Untere Belvedere opp til Übere Belvedere. Her treffer jeg Sabine Grauber, ansvarlig for 1900 talls kunst, i haven.

- Ja, for øyeblikket er Klimt i vinden, men vi vet ikke hvor lenge det varer. Så når publikum ønsker Klimt gir vi dem Klimt. Slik får vi sementert en Østerriksk kunstner når vi har muligheten. Vi gir publikum et godt bilde av tiden i det de er inne i museet.

En rask runde i museet viser at riktignok har Klimt en fremtredende plass, men det henger like mye Makart fremme, og mer Waldmüller.
Fru Grauber understreker at Belvedere sitt ansvar er å vise at kunst henger sammen med kunst. Under Franz Josef ble det dannet flere kunstforeninger som kjøpte bilder av kunstnere som de så lavde trykk av. Disse ble solgt billig til medlemmer og sørget for at kunsten ble spredt i befolkningen og interessen vokste. Det samme medførte Makarts Wanderbilder som var tilgjengelig for et stort publikum. I 1869 ble Kunstlerhaus ferdigstilt, et selvfinansierende Kunstnerhus som derfor ga kunstnere mer makt. Alle disse momenter var en forutsetning for Secessionen.

Ser man på Canon og Makart siste bilder er det tydelig at de har begynt å leke med formene. Klimt fortsetter i denne retningen, men han stiliserer. Det er også verd å merke seg at Klimt begynner å forlate historismen i 1891, etter de andre Ringstrasse maleres død. Han starter secessionen for å bringe mer utenlandsk kunst til Wien. Wiener Secessionen kommer også etter Berlin og et München. Her er det snakk om en evolusjon, ikke en revolusjon. Secessionbygningen skulle kun stå i 10 år, men den var så vellykket av den fremdeles står. Dette underbygger at publikum var med på leken.

Få frem bredden
Nå er det ikke bare kunstnere før Secessionen som er ukjente forteller Dr Fuhr ved Leopold Museet. For øyeblikket har vi en utstilling av Adolf Hölzel. Hölzel var en av grunnleggerne av Secessjonen. Han var en ekspresjonist og gjorde mye for å fornye maleriet. Men han jobbet også som professor i Stuttgart og har gått litt i glemmeboken. Allikevel, når man leser hans sitater som ” Et god kunstnerisk konsept er i og for seg et kunstverk” fra 1916 skulle man tro det var sagt av Herman Broch på 50 tallet. I dette tilfelle gjør Leopold Museet sin jobb og drar frem kunstner vi mener er viktige selv om det ikke kommer til å bli en publikumssuksess. Til september skal vi ha en ustilling med østerriksk kunst i mellomkrigstiden.

Leopold Museet har som mål å vise frem utviklingen fra Secessionen til mellomkrigstiden. Dette innebærer også at de viser utstillinger av kunstnere som Kolo Moser. Her kombineres arkitektur, design og maleri. Kolo Moser ble i 1908 medlem av ”Klimtgruppe” som var den gruppen kunstnere som forlot secessionen. Frem til det var han på sett og hvis en konservativ kunstner som ofte jobbet for Keiseren forteller Dr. Fuhr. Det er viktig å huske at Klimt forble en elite kunstner som arbeidet for de ”Neuve Riche” og til dels aristokratiet. Egon Schiele var den første av som gikk ut og avbildet de fattige. Det er nettopp ovenfor Egon Schiele at Leopold Museet har et særskilt ansvar siden de har den største samlingen.

For øyeblikket er tiden fra ”fin de siecle” og frem til slutten av første verdenskrig veldig i vinden. Fuhr tror det henger sammen med at folk til en hvis grad kjenner seg igjen i kunsten fra denne perioden.

- Wien fra 1890 tallet frem til 1914 var en veldig rik by. Kulturlivet blomstret, Ringstrasse var ferdig og folk hadde det bedre enn noensinne. Samtidig var det en følelse av at de gode tider ikke kunne vare. Det gjorde de heller ikke. Til en hvis grad er vi i den vestlige verden litt i den samme situasjonen. Vi har det fantastisk, men samtidig tenker vi at noe kan gå galt. Kanskje kan det forklare fascinasjonen for denne perioden.
Fuhr er dog ikke helt ukritisk til den enorme populariteten til Schiele og Klimt.

- I dag er det umulig å holde en stor Klimt utstilling. Bare forsikringskostnaddene ved å frakte verkene gjør umulig. For Schiele sin del, har alle de store museene i Wien hatt en Schiele utstilling de siste 10 årene. Det er klart at det er begrenset hvor lenge sen slik interesse kan holde seg. Derfor er det viktig å holde forskningsutstillinger som opprettholder interessen for andre deler av samlingen. På Leopold Museet forsøker vi å balansere mellom 2 – 3 blockbuster utstillinger i året og 2 -3 forskningsutstillinger. På denne måten forsøker museet og fornye seg.

I Wien var det en enorm fornyelse innen kunst, arkitektur og musikk fra 1857 til 1918. Så, for en periode brant lysene ut. I 1918 dør Gustav Klimt, Egon Schiele og Kolo Moser. Keiser Franz Josef var død. Keiser Karl tvinges til å abdisere. Keiserriket Østerrike – Ungarn ble oppløst. Aristokratiet forsvant. En epoke i kunsten var slutt - Siste vals var spilt…

Nicolai Strom-Olsen

lørdag 26. januar 2008

Publiserte artikler

lørdag 19. januar 2008

Frem til siste vals…

Bloggarkiv

Om meg